Jeg følte alltid at det var noe galt med meg.

Jeg følte det på innsiden. Hjernen min var rask, høylydt, lidenskapelig, kaotisk, bestemt og dyp.

Men jeg gjorde det som mange intelligente nevrodivergente jenter og kvinner gjør: Jeg masket, passet på å blende inn. Passet på at utsiden alltid så uklanderlig ut. Jeg oppdro to døtre, var en støttespiller for familien min, en dedikert og populær lærer og gjorde det jeg tenkte var forventet av meg. 

Under overflaten, dog, var jeg fullstendig utslitt av å late som jeg var en jeg ikke var. 

Ting endret seg drastisk  i 2019. Min yngste datter slet mer enn hun viste, og vi endte begge opp med diagnose ADHD. Det var som å trykke på en lysbryter. Nå skulle vi endelig få den hjelpen vi trengte! Trodde jeg..

Men systemet sviktet. Fra alle kanter. 

Selv om jeg brukte all min tid på å dykketned i dyp heling, selvrefleksjon og emosjonell vekst, hjalp ikke det min datter på skolen. Jeg så dem miste håp, og det skremte livet av meg.  Jeg måtte vise dem at ADHD ikke er en feil. Det er et annerledes operasjonssystem. Hvis man lærer seg å jobbe med den i stedet for imot den, så blir det din beste venn. 

Så jeg begynte å snakke om den. Høyt. Offentlig. Upolert. Som @adhdsuperkvinne på sosiale medier

Responsen var enorm. Tusenvis responderte med: "Det er jo meg du snakker om!" Innboksen min fløt etter kort tid over. Folk gråt og takket meg. 

Jeg lærte at systemet som sviktet meg og min familie, sviktet tusenvis av mennesker som oss. De kunne også fortelle at støtte og forståelse uteble. Behandling som faktisk var behandling? Ikke-eksisterende.  Det var da jeg bestemte meg for å slutte å vente på at systemet skulle endre seg.  Jeg måtte bli løsningen selv. 

Jeg stupte inn i forskning, lærte fra globale eksperter, coacher, terapeuter, forskere- og ikke minst av å snakke med andre nevrodivergente mennesker.  Jeg studerte. Jeg lyttet. Jeg lærte. Jeg investerte. 

I mai, 22, åpnet jeg ADHD+Portalen, og har siden coachet tusenvis av voksne ADHDere og AuDHDere. Jeg hjelper dem å sette ord på følelser og regulere dem, lytte til kroppen sin og forstå at de faktisk aldri var ødelagt. 

En kjent psykiater kalte meg for "the missing link".  Jeg bærer det kallenavnet med stolthet. Fordi jeg er den linken - mellom brukere og fagfolk, mellom diagnose og heling, mellom kunnskap og innsikt, mellom kompetanse og formidling.

Jeg er hun bergenseren, hun sent-diagnostiserte tobarnsmoren som nekter å la seg målbinde, og som nå bygger den verden hun og så mange med henne trenger.